Hirakata city

Jeg fant nettopp ut at det kanskje er på sin plass med litt info om byen jeg skal tråkke mine sko i snart, Hirakata city i Osaka prefecture (som er noe mellom begrepene 'fylke' og 'kommune' på norsk), en del av Kansai-regionen. Kanskje jeg skriver i bloggen for å slippe unna pakkinga, men der er ikke jeg den man bør spørre ettersom jeg og kofferten har et noe anstrengt forhold for øyeblikket og jeg ikke klarer å være objektiv i denne sammenhengen.

Noe av informasjonen har jeg tatt fra Wikipedia (beware, beware), og noe fra den offisielle websiden til byen.

Det er en forholdsvis stor by, i 2003 hadde Hirakata 404 884 innbyggere. Til sammenligning hadde Tôgane (som var byen jeg bodde i sist) 61 318 innbyggere samme året. Jeg håper det gjør noe med butikkutvalget, spesielt når det kommer til klær og sko ^^ Hirakata er også kjent for sin Hirakata Park, en fornøyelsespark med fem berg-og-dalbaner (3x3 hurra).

Helt siden riktig gamle dager har Hirakata vært bebodd, og i Heian-perioden blomstret byen opp som jaktmark (!?!) for aristokrater og adelige. I nyere tid har flere universiteter etablert seg her og per i dag er det 6 stykker, inkludert Kansai Gaidai. Til sammen skal det være rundt 16 000 studenter som går på de forskjellige universitetene. Byen ønsker å skape et image som en universitetsby, så jeg håper stedet er mer studentvennlig enn Tôgane.

Dette er byflagget:

Øverst til høyre i den lille rundingen er byemblemet som jeg ikke gidder forklare historien til (den kan for øvrig leses her: http://www.city.hirakata.osaka.jp/freepage/gyousei/hpcontent/eng/welcome_hira.htm). Byflagget bruker en koboltblå bakgrunn for å framheve hovedmotivet, det hvite hiragana-tegnet ひ (hi) fra ordet 'Hirakata'. Flagget skal visst symbolisere bildet av en fugl som slår med vingene i lufta. De har klart å sjarmere meg allerede! :)

Jeg fant dessverre ingen spennende bilder å legge ut fra byen og området, så jeg kom raskt til konklusjonen at den jobben er reservert meg :) Kun to dager til avreise, og knapt dét engang. Wæææ!!!

1 uke og 3 dager!

1 uke og 3 dager... Det er tiden jeg har på meg før avreise til Japan. Shit! Hva er det jeg har begitt meg ut på? Jeg ser for meg at nervene mine kommer til å trenge massiv avlastning i dagene før jeg drar.

Jeg har forsøkt å handle ting jeg kommer til å trenge, deriblant drøyt mye klær, to par sko (tenker å kjøpe flere), hodepinetabletter og "økonomipakninger" av sjampo og balsam på 1000 ml hver og en ansiktsrens på 500 ml, bare sånn at jeg har nok. Jeg må nok kjøpe mer. Har bestilt ei vinterkåpe på nettet, håper den kommer før jeg drar... og så vil jeg igrunn bare ha alt i orden i garderoben, for jeg veit i hvertfall at sko, klær, kremer og deodoranter er like vanskelig å oppdrive i Japan som yuzu-te i Norge. Jeg hater klærne og størrelsene i Japan, likedan skoene der og størrelsene de innehar. Deodoranter bruker bare dem som vil ødelegge armhulene sine med kløe og svette av parfyme og sprit (selvopplevd... hurra). Ergo, jeg vil ha alt i orden før jeg drar, for jeg veit åssen det blir (og åssen jeg sjøl blir) om jeg må ta til takke med det de har av disse produktene i en by lik Togane. Tax-freen på Gardermoen kommer også til å bli grundig undersøkt, for jeg skal hamstre deo'er og kremer som aldri før.

I morgen kveld setter jeg meg på toget til Bergen sammen med Kristine, hvor jeg har tenkt til å svi av litt gryn på ymse klær, sko og ting. Blant annet ønsker jeg meg en kul regnjakke og et par fine gummistøvler jeg kan tråkke rundt i når tyfon-sesongen setter inn i september en gang. Og hvor passer det ikke bedre å finne dette enn i regntunge Bergen?

Når dette er sagt (det var godt å få det ut), skal jeg kanskje en tur hjem i jula i år. Pappa har sagt seg villig til å betale flybilletten, sånn at jeg får vært med på jul- og nyttårsfeiring her i Norge. Da får jeg kanskje også en mulighet til å gå amok i klesbutikkene, hvis det skulle vise seg at jeg mangler noe der borte i dette landet de kaller Japan, helt på andre sida av jorda... Jeg gleder meg masse! Skal bli gøy å oppleve en annen kant av landet, en annen skole og et annet studentmiljø. Kaffebar på campus står høyt i kurs, likeledes hjelp til å opprette konto (en bank kommer til campus en av de første dagene), turer i regi av skolen osv. Eneste jeg mangler nå er å få lest meg opp i japansk. Har ikke åpnet bøkene i hele sommer, ikke siden før eksamen. Det er lenge siden. I går tok jeg en kikk i dem igjen, men så skulle vi (Kristine og jeg) se Ringenes Herre, og så ble kvelden borte!

Sommeren så langt

Meget vel mulig at det er et par uker for tidlig å oppsummere sommeren 2009, men jeg tar nå sjansen på et aldri så lite tilbakeblikk likevel :)

4.-8.juni: Besøk hos Marte i Haag. Det var en super start på sommeren! Vi startet med en dag i Amsterdam og to dager seinere viste Marte meg middelalderbyen Delft. Marte må være tidenes beste vertinne; rundstykker til frokost hver morgen, portvin (om jeg likte det er en annen sak), Charterfeber, rådet jeg fikk av henne om å bruke slippers på badet og i resten av huset, "lokalkjennskap" til byene og mye mer. Jeg glemte dessverre å ta bilder av huset hun bodde i, som ble eid av en svær mann kalt Rob. Rob hadde en forkjærlighet for fine hager og han satte en viss stolthet i grise-samlinga si, det var seriøst grisefigurer og ting med griser på overalt i det huset. Rob var liksom sjefsrånen, svær, rosa i ansiktet og med en litt møkkete og sliten look i klærne. Hvor sær han enn høres ut; denne mannen er ekte! Rob, hvis du leser dette og forstår norsk... det er ikke personlig ment, bare så det er sagt. Men huset ditt burde kanskje ha blitt viet like mye oppmerksomhet innendørs som den knøttlille, men for all del velstelte hageflekken utendørs. Nuvel. En uforglemmelig tur ble det, takket være guiden min Marte, Rob og hans sans for "rengjøring", koselige byer og for det meste fint vær. Regnværet i Delft la kanskje en midlertidig demper på stemningen, men det paralyserte oss ikke totalt fra å finne en åpen kafé midt i alt det stengte, som attpåtil solgte namme-kaker (pannekoeken=nederlandske pannekaker) og god kakao. Det lydløse besøket i hagen til noen nonner i Jordaan i Amsterdam skapte gode religiøse og sakrale vibber, sandskulpturene på stranda i Haag og i sentrum av byen var på nivået over mine sandslott som mindre, laget av ymse bøtter satt opp-ned og klappet i form av lekespadene mine. Jeg lot meg også imponere stort over det gamle bolighuset i Amsterdam med den skjulte kirken i på toppen. Takk for at du fikk meg til å føle meg viktig på den norske ambassaden i Haag, Marte. Jeg hadde litt på følelsen av at jeg var der "på vegne av det norske folk" eller noe. Og takk for at du viste meg veien ut :) Mange gode opplevelser på kort tid, besøket i Nederland ble alt annet enn innholdsløst!

Delft.

Delft.

Gatesmug i Delft.

Delft.

Piren på stranda i Haag tilbød bungy-jumping. Tjææ...

Den laaange stranda hadde også et område med sandkunst!

Idyllisk gatehjørne i Amsterdam.

Jeg skjønte ikke greia med denne figuren, men søt var den :) Den dukket opp flere andre steder i Amsterdam, på brosteiner, husvegger (som denne) og i store og små varianter. Litt mystifistisk, det der.

Nydelig eksteriør på et bakeri!

Et litt uskarpt bilde fra den hemmelige kirken inne i et gammelt bolighus i Amsterdam.

Uuh, bryggerihester! De var ennå mer staselige i virkeligheten.

Jack Sparrow og meg. I en cd/dvd-butikk i Amsterdam. Ikke så veldig romantisk.

Flyidyll på vei hjem fra Nederland.

Jah... det var Nederland. Vil tilbake!

Jeg har også rukket å bore et usynlig hull hos tannlegen, som fremdeles gjør vondt. Takk, tannlegen. Du har bidratt til sinnsyke ubehag når jeg spiser og drikker, og det virker ikke som om verken munnsåret eller isingen i tanna vil bort med det første. Men hey, jeg har ikke lenger det usynlige hullet jeg ikke merket at jeg hadde i utgangspunktet!!!

Noen dager etter dommedag hos tannlegen, lørdag 11. juli, var jeg på Vaffelføzz i Drammen med søsteren og Maja og Drage. Gode vafler, god stemning, god musikk og, ikke minst, de besteste menneskene å henge der sammen med :) Vaffelføzz '10, anyone? Uansett, føzzen får duge som min festival i år. Har verken tid eller penger til å dra andre steder, jeg får bare satse på at 10 måneder i Japan kommer til å mer enn gjøre opp for manglende festivaler og annet gøy jeg kunne ha gjort denne sommeren.

Internettet har vært borte her i en to ukers tid... jeg er naturlig nok sultefôret, og det har vært to lange, kjipe uker hvor jeg har følt meg totalt avskåret fra omverdenen. Helt uutholdelig har det vært, faktisk. Jeg er derfor glad mine lidelser endelig har tatt slutt.

Du veit du har vært for lenge i Norge når...

du lengter tilbake til et land som står deg, om enn bare litt, nærmere enn fedrelandet Norge. Det er en lengsel jeg har nå, som er så godt som uutholdelig. Jeg ser på fjellene rundt meg, alt det grønne og landlige av trær, grass og jorder og den stillheten som jeg er så glad i, og lengter etter... ja, hva er det jeg egentlig vil tilbake til? Jeg tilbragte stusselige ni dager i Beijing, eller det ble vel til slutt åtte, med flyturen dit, så hjem igjen. En forurenset by med altfor mange mennesker. Likevel klarte det ubestemmelige som finnes der borte, å gripe meg på et vis jeg aldri hadde trodd mulig. Jeg tilbragte nesten et halvt år i noe jeg så på som et lite rom med fire, hvite vegger i Japan, som forøvrig også hadde altfor mange mennesker. Hva i alle dager var det som bergtok meg der? Svaret ligger ikke på de stedene jeg besøkte, tror jeg, men de stedene jeg ikke besøkte. De menneskene jeg ikke møtte eller fikk for kort tid med, de opplevelsene jeg aldri hadde, luktene, stemningen, magien. Noe trekker i meg, og jeg strever med å holde igjen.

Søstera mi Kristine og jeg hadde en samtale om dette mystiske fenomenet for kort tid siden. Hun lengtet tilbake til et sted hun har fortapt seg i; Granada i Spania, og jeg lengtet tilbake til de landene jeg har fortapt meg i; Kina og Japan. Vi har begge tapt hjertene våre til steder vi har vært og som har satt spor i sjelene våre. Det høres ekkelt klisjé ut, men er så sant som det står skrevet :) Det er noe ved disse stedene som ikke vil ut av hodene våre, og som gjør at vi ønsker oss dit nok en gang. 

Jeg er så heldig at jeg snart skal tilbake til et av disse landene jeg har lagt min elsk på, og jeg skal tilbringe hele 10 måneder der. Riktignok for å gå på skole og lære, men jeg har likevel en urokkelig tro på at det kommer til å bli tidenes semestre. I tillegg har min tidligere nevnte søster og jeg planer om å dra til dette forjettede Granada som hun snakker så varmt om. Jeg har latt meg rive med, og jeg håper virkelig at vi får til en tur sommeren 2010. Samtidig har jeg jo lovt Kristine å vise henne Japan en gang. Det bør vi få til :) En drøm jeg har er å reise gjennom Japan og Kina, kanskje med turer til Tibet og Mongolia. Om drømmen noensinne blir oppfylt, aner jeg ikke, ei heller om den kommer til å gjennomføres aleine eller sammen med noen. Men det er noe med denne letingen etter det ubestemmelige, det ukjente... Alt ved disse to landene som jeg aldri har opplevd, ønsker jeg å se med egne øyne en dag. Jeg må få gjort disse turene, jeg må få oppfylt drømmen min. Ellers kommer jeg aldri til å få fred, såpass kjenner jeg meg sjøl :) Det kjennes som en forelskelse som kun blir sterkere, dag for dag, og jeg ville aldri ha vært denne kjærligheten foruten, nå som den først har grepet tak i meg.

Finn én feil!

DAGLIG PROGRAM i DOJOEN: 

07.00 –  8.00 Osho Dynamisk Meditasjon 
11.00 - 12.00 No Mind meditasjon 
15.00 –  16.00 Zen Bueskyting
16.30 –  17.30 Osho Kundalini Meditasjon
18.00 –  19.00 Zazen stille meditasjon
21.00 -  22.30  Zen disco

En historie om å eldes

Det er mange måter man kan være gammel på. Eller føle seg gammel på, som i mitt tilfelle. 85-modell som jeg er, vil de fleste se på meg som forholdsvis ung. Jeg er ikke i tenårene lenger, men jeg føler meg langt fra "voksen". Midt oppi denne smørja skyller altså eldrebølgen over meg. Jeg synes de kjerringaktige "solskinnshistoriene" er dritrørende. Jeg blir betatt av hjulvisper og mikrobølgeovner. Jeg leser i ukeblader som er beregnet for middelaldrende husmødre. Jeg synes utesteder med techno-musikk og dansegulv er skremmende, bråkete og slitsomme. Jeg får vondt i rygg, bein, nakke og ører når jeg er på konsert og det går lang tid mellom hver av dem. Å få sitteplass på konsert er ypperlig. Sitteplass og gjerne ørepropper. Da blir det fint. 

Legg til det at jeg leser i pappas amcar-blader og Vi Menn, jeg sikler etter veteranbiler og at jeg har kjørt traktor. Jeg har også hatt guttekort hår og ikke fikser jeg de høyeste stiletthælene. Å gå på trynet er lite flatterende, det har jeg innsett for lenge siden. Jeg var ukomfortabel i kjoler, skjørt, pensko, smykker og med sminke inntil for kort tid siden. Det henger litt igjen enda. Men jeg kommer meg.

At jeg bor hjemme i en alder av 24 år, med ei mor, en far og ei søster, gjør ikke så jækla stort inntrykk, det heller. Man er liksom erklært taper i det man forteller andre at "Ja, jeg bor hjemme. Ja, fremdeles, ja. Nei, jeg har ingen umiddelbare planer om å flytte ut." Standarden er med andre ord satt for samtalen og man kan ikke hjelpe for å føle seg som et stakkarslig, uselvstendig null uten verken mål, ambisjoner eller et liv. I denne sammenhengen er det å være 24 år, gammelt. Toget har gått for ei på min alder når det gjelder å flytte ut av heimen og finne noe eget. Jeg er dømt, av en kraft jeg ikke kan styre, av Skjebnen, til å bo med mor og far resten av mitt patetiske, forhåndsbestemte liv. Og det triste saker, indeed.

Mitt barnslige jeg er tydelig ikke bare i det at jeg bor hjemme, men også i min sære liste-mani. Jeg elsker å lage lister. Her er noe av det som jeg tror fremdeles holder liv i min ikke fullt så voksne side:

- jeg liker å spille data/TV-spill. Har Playstation 2, X Box 360 og en Nintendo DS. Dog spiller jeg dessverre lite for tida. Har ikke nok tid, for den voksnere delen av meg studerer og har null fritid.

- jeg har en ganske sær form for humor. Litt tørr, litt blø, litt midt i mellom og over og under bordet. Og med en overflod av alt annet jeg tar til meg av morosaker. Jeg liker å få folk til å le selv, også. Klarer jeg det, kan jeg gå lykkelig til sengs den kvelden. Det blir nesten som å gjøre en god gjerning *skrytskryt*. Har en forkjærlighet for blant annet Erlend Loe og Douglas Adams's skriblerier, Hege Schøyen, anime-serien Ouran High School Host Club, Thomas og Harald i "Senkveld", "Nytt på nytt" og Monty Python. Har en ganske variert smak. Ler av mye annet også, altså :)

- jeg elsker tegnefilmer laget på "gamlemåten". Disney og Studio Ghibli er fantastiske, hver på sin måte. Er også fan av f.eks. barne-TV serien "Flukten frå dyreskogen". 

- jeg liker å klemme på pakkene før julaften. Og tar meg stor flid med å pynte juletreet. Det er stas.

- jeg lager mange grimaser.

- jeg leser tegneserier.

- jeg liker å få sugerør i glasset så jeg kan blåse ned i det og lage bobler! Apropos "blåse" og "bobler" liker jeg også å blåse såpebobler. Og klemme på bobleplast. Jeg har ikke bankebrett, da.

- jeg drømmer helt sinnsyke, ville drømmer. Jeg håper jeg aldri slutter å drømme som jeg gjør. Man sier jo at drømmene blir kortere og vanligere til de gradvis forsvinner og gamle mennesker drømmer visstnok ikke så mye som de yngre. Bra jeg har et ungt sinn.

- jeg liker mønstre og farger (design og arkitektur også, men det hører med til voksendelen). Jeg er ikke flink med noe av det, men jeg veit hva jeg liker.

Tenker vi sier stopp der. Det kan fort bli for mye av det gode. Og det kan være en bra ting, bevares. Men... ja. 

Det er ikke lett å eldes, ei heller å føle seg som en unge i en godteributikk. Når de opptrer samtidig, kan det lett bli som en bitter olding i en godteributikk som gjerne vil fylle posen full, men som ikke kan på grunn av dårlige tenner og diabetes.

Men jeg liker å være en lett blanding av lite barn, ungdom, voksen og gammel. Det blir bare litt schizofrent til tider. Og lettere kaotisk. Men kaos kan være koselig (se for øvrig også Nattfall).

Takk for i dag.

Dystre døden

De fleste som kjenner meg vet at jeg lar meg lett glede, begeistre, fascinere, irritere og frustrere og... ja, føle generelt. Nå har jeg blitt påtvunget et nytt fascinasjonsfenomen. Døden. Ikke nødvendigvis et nytt fenomen, jeg har alltid hatt et elsk/hat-forhold til den, i alle fall så lenge jeg kan huske. Men fascinasjonen min fikk nytt liv forrige uke, da kaninen min Victor døde. Jeg er redd for å dø. Og med redd mener jeg skitredd. Jeg kan begynne å kaldsvette i håndflatene, begynne å grine og vri meg i en slags usynlig smerte som er der, likevel ikke.

Samtidig som døden skremmer (haha) livet av meg, er den som en suggererende, lang og klangfull prog-rock sang som lokker meg inn i sitt favntak, først motvillig, men stadig mer frivillig. Jeg vil dø for å vite hvordan det er. Jeg vil dø for å bedre kunne sette pris på livet, som tross alt har blitt gitt meg i gave, om enn en noe morbid en. Men jeg mener, jeg vil jo ikke...ja, dø altså. Det er bare ekkelt, skummelt og ensomt. Jeg vil selvfølgelig tilbake til livet, etter en slik dimensjonal ut-av-deg-sjæl-opplevelse vil jeg garantert være bedre rustet for tilværelsen blant de levende. Jeg ønsker å være den som har vært på den andre siden og kan berolige andre med at det er et, tross alt, ålreit sted å komme til. Ikke som en religiøs fanatiker ute etter å stifte sin egen sekt og få (de betalende) medlemmene til å begå kollektivt selvmord i en ørken. Jeg vil være den som en døende kan holde i handa og som veit hva denne personen går gjennom. En som går rundt og ser sammenhengen i det hele, og som slutter i jobben sin fordi det ikke er meningen at man skal være der og skrumpe inn, slik som druer ofte gjør før de blir rosiner. Døde druer på boks fra California. "Fås også som 3 pk." Det er snadderet sitt, det.

I døden er vi alle alene. Også de populære, de rike og de vellykkede. Det er en fin trøst. Vi kan være så sosiale vi bare vil, døden kommer til oss alle. Og der må vi klare oss på egen hånd. Uutholdelige smerter, ufattelige lidelser. Hvordan man enn avslutter livet sitt og uansett hvor lang tid det tar, tror jeg man får det vondt. Jeg vil ikke være der når jeg får det så vondt. Ikke tror jeg det hjelper å telle sauer, heller. Ei heller bite over en pinne. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg har lyst til å se livet mitt passere i revy eller ei. 

Døden er vakker. Ikke bare ideen om at det kanskje finnes noe etter den, men også de som nettopp har dødd. Med lukkede øyne ser det jo bare ut som om de har sovnet og kan vekkes igjen når som helst. Så fredfullt ligger de der, i en slags opphøyd ro, helt tomme. Så utenomjordisk vakre. Det er som poesi for øyet og man kan raskt få følelsen av å være gal som synes noe slikt.

 

Døden er motbydelig og ubehagelig, som svor på juleribba. Eller ordet "snerk". Døden lukter rett og slett svidd veps lang vei. Og er det noe som stinker død og fordervelse, er det veps brent av stuelampa. Den lurer vepsen med lys og varme og alt det stakkars kreket får tilbake, er å bli stekt levende. Eller som maur som dør i varm, seig stearin fra et lys holdt av en ufordragelig, ond guttunge (se filmen "Duften av grønn papaya om morgenen" og du skjønner hva jeg mener). Det er ikke pent, noe av det. Men veldig interessant.

Jeg liker å forestille meg at jeg har en 死神 (shinigami) der ute i den store, vide verden. En dødsgud. Som følger meg uten at jeg merker den, eller vet hvem den er. Som våker over meg dag og natt, ventende på øyeblikket sitt, men som ikke viser seg som det den er før min siste time har kommet. Som et kaldt gys kommer den til syne og viser meg veien inn i dødsriket. Kanskje kommer den seilende med et skip fra vest. Kanskje åpenbarer den seg som en engel, da har jeg spesifikke ønsker for hvordan engle-skikkelsen skal se ut. Jeg vil ha en Legolas. Hvis det er en gammel engel, skal det være Gandalf eller Dumbledore. Eventuelt bestefar. Han var også en bra mann. Eller oldefar. Jeg vet ikke hvorfor det absolutt skal være en mannsskikkelse. Hvilken dame det kunne ha vært, er jeg ikke sikker på. Jo, jeg vil at hun skal ligne moren til Ponyo (i Studio Ghibli filmen "Ponyo on the Cliff by the Sea"), som en vakker gudinne i hvite, flagrende gevanter. Litt som Galadriel. Det ble mye fantasy og film her nå, merker jeg.

Jeg kan tenke på døden i timevis, særlig før jeg legger meg til å sove for kvelden. Hvilke måter er verst å dø på? Hva føler man før man og når man dør? Hva skjer når det en dag blir min tur? Finnes det en himmel eller et slags paradis? Ser man faktisk et lys idet man dør? Eller ser man først tunnelen, den der uendelig lange, mørke, kalde... for så å skimte det gode, gulhvite, varme lyset? Er det i det hele tatt noen som kommer for å hente meg eller må jeg gå gjennom tunnelen alene? Slik kan jeg ligge og undre meg, tankene kastes rundt inne i hodet mitt som tørt løv om høsten, uten at jeg blir det spøtt klokere.

Døden er som mørket som har senket seg utenfor stuevinduet nå. Man kan stirre ut i det så lenge man ønsker, men man ser aldri noe. Og likevel fortsetter man å se etter det ubestemmelige, som visserlig må være der ute, ett eller annet sted, bare man leter lenge nok. Jeg tror det er det alle ønsker. Døden er for meg like uforståelig, mystisk og skremmende. Men den er også evig fengslende og jeg er betatt.